Tradisjonelt ble det produsert mye ost på gårdene rundt om i landet. På setra, produsert min bestemor ost , i hovedsak brunost. Men i dag er det lite aktiv seterdrift der, og ingenbearbeider melka til sluttprodukter. Ysting/meieriproduksjon var den eneste måten man kunne konservere melka på.
Men i takt med samfunnsutviklingen gikk det mot større ysterier, meierier og fabrikkproduksjon.
Vi tror samfunnet, bygdene og landbruket vil tjene på at bønder bearbeide mer av sine egne produkter og derved får muligheten til økt inntjening på sitt arbeid. Mer av verdiskapingen må skje lokalt, på gårdsmeierier og i lokale meierisammenslutninger.
Mangfoldet i Italia og andre europeiske land, er betraktelig større fordi mange beholdt det lokale meieriet. Flere holder på med ysting i små lokale meierier. 25% av italienske bønder, har eget gårdsmeieri ved siden av melkelevering.
I Norge er det bare 5%. Her ligger det store muligheter til ekstrainntekter.
Vi begynner nå å se en rekke gardsysterier som får til en effektiv produksjon og kvalitativt meget gode produkter.
Anerkjennelse av norsk ost har spesielt endret seg de siste årene. Norge har fått en vekst i antall gårdsmeierier. Likevel er det bare 1% av det norske ostekonsumet som er produsert på lokale minimeierier. Norsk ost hevder seg i verdensklasse
med en lang rekke utmerkelser. Det store gjennombruddet kom med Kraftkar fra Tingvollost. Etter det, har mange priser blitt tildelt norske gårdsmeierier. Etterspørselen etter norsk ost stiger, både i Norge, men også utenfor Norges grenser.
Mulighetene ligger der, det er et stort potensiale! Markedet etterspør norsk ost, men balansepunktet for effektiv drift, riktig prising samt god og effektiv distribusjon er noe vi må jobbe videre med.
I følge Bent Stiansen, mesterkokken og eier av Statholdergården, har vi muligheten til å skape en ny vekstnæring.
Vi har kvalitetsmelk, vi har tradisjoner og vi har evner og kunnskap til å gjøre dette til en norsk gullalder for norsk ysting.
Copyright © Med enerett
